La de menn og kvinner som er tilfreds med sin forkrøplede, lamme tilstand i det som har med åndelige ting å gjøre, plutselig bli hensatt til himmelen og et øyeblikk være vitne til den høye; hellige fullkommenhetstilstand som alltid rår der. Der er hver eneste sjel fylt med kjærlighet, hvert ansikt stråler av glede, henrivende musikk i melodiske strofer stiger opp til Guds og lammets ære, og uopphørlige strømmer av lys flyter til de hellige fra hans ansikt som sitter på tronen, og for lammet. La dem få erkjenne at det er enda høyere og større fryd å oppleve, for jo mer de får av gleden i Gud, desto mer øker deres evne til å stige høyere opp i evige gleder. Slik kan de fortsatt ta imot nye og større forråd fra de ustanselige kilder til herlighet og lykksalighet som ikke kan beskrives. Jeg spør: Kunne slike mennesker omgås den himmelske skaren, ta del i deres sanger og tåle den rene, opphøyde, henrivende herlighet som strømmer ut fra Gud og lammet? Å nei! Deres prøvetid var blitt forlenget i årevis for at de måtte kunne lære himmelens språk, slik at de "flyr bort fra fordervelsen i verden, som kommer av lysten". 2 Pet. 1,4. Men de hadde sine egne selviske oppgaver som opptok deres tanker og krefter. De hadde ikke råd til å tjene Gud uten forbehold og gjøre det til en oppgave. Timelige foretak måtte være de første og ta det beste av deres krefter, og bare en flyktig tanke dreide seg om Gud. Ville slike bli forvandlet etter at den endelige kjennelsen er falt: "La. . . den hellige fremdeles bli helliggjort!" "La... den urene fremdeles bli uren>? Åp. 22,11. Den tiden kommer.