Jeg er redd for at det er noen som ikke legger frem sine vanskeligheter for Gud i bønn i enrom, men gjemmer dem til bønnemøtet. Der holder de så bønn for flere dager. Slike mennesker kunne vi gjerne kalle forsamlings- og bønnemøtedrepere. De sender ikke ut noe lys, og de oppbygger ikke noen. Deres kalde, isnende bønner og lange, gudsforlatte vitnesbyrd kaster en skygge omkring seg. Alle gleder seg når de er ferdige, og det er nesten umulig å fri seg for den kulde og det mørke som deres bønner og formaninger fører inn i møtet. Etter det lys jeg har fått, bør møtene våre være åndelige til felles oppbyggelse, og de må ikke vare for lange. Tilbakeholdenhet, stolthet, forfengelighet og menneskefrykt bør man la bli igjen hjemme. Små uoverensstemmelser og fordommer bør vi ikke ta med til disse møtene. Som i en enig familie bør enfoldighet, saktmodighet, tillit og kjærlighet råde i hjertene hos brødre og søstre som kommer sammen for å bli opplivet og styrket ved at de fører sine lys sammen.