I all sin virksomhet søkte Kristus å gjøre lærdommene sine interessante. Han visste at en trett, sulten flokk ikke fikk noe gagn av åndelige velgjerninger, og han glemte ikke deres legemlige behov. Ved en anledning gjorde han et under for å mette fem tusen som var kommet sammen for å høre de livsens ord som lød fra hans lepper. Når Kristus fremholdt sin dyrebare sannhet for folkemengden, tok han hensyn til sine omgivelser. Disse omgivelsene var av en slik art at de ville tiltale øyet og vekke beundring hos dem som elsket det som var vakkert. Han kunne opphøye Guds visdom i hans skapte gjerninger og kunne knytte sammen sine hellige lærdommer ved å rette deres sinn gjennom naturen opp til naturens Gud.