Jeg så at noen av Guds tjenere, til og med predikanter, mister så lett motet, og de blir så lett fornærmet at de innbiller seg å være satt til side selv når dette ikke er tilfelle. De syntes deres lodd er så vanskelig. Slike skjønner ikke hvordan de ville føle det dersom Guds bærende hånd ble tatt bort og de måtte gå gjennom en sjelelig angst. Da ville de få oppleve at deres lodd var tifold vanskeligere enn den var før mens de var opptatt med Guds arbeid. Der måtte de riktignok lide prøver og savn, men likevel nøt de Guds velbehag- Noen som arbeider i Guds verk, vet ikke når de virkelig har en sorgløs tid- De har møtt så få savn og kjenner så lite til mangel eller tærende arbeid eller sjelebyrde at når de har en sorgløs tid, når de nyter Guds velbehag og er nesten fullstendig fri for angst i ånden, da vet de det ikke, men mener at prøvene deres er så store. Jeg så at dersom slike ikke fikk en selvoppofreIsens ånd og er villige til å arbeide med glede og ikke spare seg selv, vil Gud frita dem. Han vil ikke anerkjenne dem som sine selvoppofrende tjenere, men vil reise opp slike som vil arbeide, ikke uvillig, men med alvor, og slike vil være klar over når de har en sorgløs tid. Guds tjenere må føle byrden for sjeler. De må gråte mellom forhallen og alteret og si: "Spar, Herre, ditt folk." Joel 2, 17.