Noen av Guds tjenere har gitt sitt liv for å bruke det og bli brukt for Guds sak helt til deres helse er brutt ned, og de er nesten utslitt av åndelig arbeid, av bekymring, møye og savn uten opphør. Andre har ikke følt noen byrde. De har ikke villet ta den på seg. Men nettopp slike syntes likevel de har det vanskelig, selv om de aldri har opplevd virkelige vanskeligheter. De har aldri hatt del i lidelsens dåp og vil heller aldri få del i den så lenge de viser så mye svakhet og så liten sjelsstyrke og setter så stor pris på makelighet. Etter det Gud har vist meg, trengs det tukt blant predikantene for at de sløve, nølende og egenkjærlige kan bli renset ut, slik at det blir en ren, trofast og selvoppofrende flokk igjen som ikke vil pleie sin egen makelighet, men som vil tjene trofast i undervisning og lære og være villige til å lide og tåle alt for Kristi skyld og til å frelse dem han døde for. La disse tjenere føle at det hviler et ve over dem hvis de ikke forkynner evangeliet. Det vil være nok for dem. Men ikke alle føler det slik.