Hvis en bror har gjort det beste han kan etter sitt skjønn, og en annen deretter mener å kunne se hvor han kunne ha forbedret saken, bør han vennlig og tålmodig la vedkommende bror nyte fordel av sitt skjønn. Men han bør likevel ikke klandre ham eller dra hans redelige hensikt i tvil. Selv ville han jo ikke ønske å bli mistenkt eller urettferdig irettesatt. Dersom den bror som Guds sak ligger på hjertet, innser at han i sine alvorlige anstrengelser har begått en feil, kommer han til å føle det tungt. Han vil være tilbøyelig til å få mistillit til seg selv og til å miste troen på sin egen dømmekraft. Ingen ting kan i den grad svekke hans frimodighet og guddommelige menneskeverd som det at han innser sitt feilgrep i det arbeid Gud har gitt ham å gjøre, et arbeid som han elsker høyere enn sitt liv. Hvor urettferdig det derfor er at hans brødre, som oppdager hans feilgrep, fortsetter å trykke tornen dypere og dypere inn i hans hjerte, slik at han føler det enda sterkere når de ved hvert støt svekker hans tro og frimodighet og hans tillit til å kunne utføre et fruktbringende arbeid for å fremme Guds sak.