Ofte må en fremholde sannheten og kjensgjerningene tydelig for de feilende for å få dem til å innse og erkjenne sine feil og gjøre en forandring. Men det bør alltid bli gjort på en øm og medlidende måte, ikke hardt og strengt, men en bør ta hensyn til ens egen svakhet, at ikke vedkommende selv også blir fristet. Når den som har feilet, innser og innrømmer sine feil, bør en trøste ham i stedet for å volde ham sorg og søke å gjøre ham mer bedrøvet. Kristus sa i sin bergpreken: "Døm ikke, for at I ikke skal dømmes! for med den samme dom som I dømmer med, skal I dømmes, og med det samme mål som I måler med "skal eder måles igjen." Matt. 7, 1. 2. Vår Frelser talte irettesettende om overilet dom. "Hvorfor ser du splinten i din brors øye, . . . og se, det er en bjelke i ditt eget øye!" Matt. 7, 3. 4. Det er ofte tilfelle at mens en er snar til å oppdage feil hos sine brødre, er hans egne feil kanskje større men dem ser han ikke.