Ofte er det nødvendig at synd og feil blir straffet på en tydelig måte. Men predikanter som arbeider for sine medmenneskers frelse bør ikke være ubarmhjertige overfor hverandres feil og heller ikke fremheve manglene ved deres vesen. De bør ikke avsløre eller klandre deres svakheter. De bør spørre om en slik fremgangsmåte, hvis den blir brukt av en annen overfor dem selv, ville føre til det ønskede resultat. Ville den øke deres kjærlighet og tillit til den som slik gjorde deres feilgrep fremtredende? Særlig bør feilgrep hos predikanter som er opptatt med Guds verk bli holdt innenfor så snever krets som mulig. For det er mange svake som vil benytte seg av dette hvis de blir oppmerksomme på at de som arbeider i tale Og undervisning, har skrøpeligheter akkurat som andre mennesker. Og det er i høyeste grad grusomt å avsløre feilgrepene hos en predikant overfor de vantro dersom vedkommende predikant er aktet verdig til fremdeles å arbeide for sjelers frelse. Det kan ikke komme noe godt ut av en slik avsløring. Den kan bare gjøre skade. Herren blir vred overfor en slik fremgangsmåte, fordi den undergravet folkets tillit til dem han bruker til å fremme sitt verk.