Da han var kommet så langt ned som han kunne komme, tenkte han på sin fars godhet og kjærlighet. Da begynte han å føle at han trengte en far. At han nå var i trange kår og uten venner, var noe han selv hadde påført seg. Følgen av hans egen ulydighet og synd var at han ble skilt fra sin far. Han tenkte på de fordeler og den overflod leietjenerne i hans fars hus hadde i rikt mål, mens han, som hadde forlatt sin fars hus, holdt på å omkomme av sult. Ydmyket som han var på grunn av motgang, bestemte han seg for å dra hjem til sin far med ydmyk bekjennelse. Han var en betler uten gode eller endog sømmelige klær. Han var elendig på grunn av savn og avmagret på grunn av sult.