Farens kjærlighet
Da han var et stykke fra hjemmet, så hans far vandringsmannen, og hans første tanke gjaldt den oppsetsige sønnen som for flere år siden hadde forlatt ham for uhemmet å følge en syndig vei. Følelsene hos faren våknet. Tross alle merker på nedverdigelse kunne faren skjelne sitt eget bilde. Han ventet ikke til sønnen hadde lagt hele avstanden mellom dem bak seg, men skyndte seg å møte ham. Han klandret ham ikke, men med den ømmeste medlidenhet, fordi sønnen som følge av sin egen syndige handlemåte hadde pådratt seg så mye lidelse, skyndte faren seg med å gi ham bevis på sin kjærlighet og tegn på sin tilgivelse.