Jeg så at predikanters hustruer bør hjelpe sine menn i deres arbeid og være nøye og forsiktig med hensyn til hvilken innflytelse de øver. De blir nemlig lagt merke til, og en venter mer av dem enn av andre. Deres klær bør tjene som et eksempel. Deres liv og deres tale bør være et forbilde, en duft til liv i stedet for til død. Jeg så at de bør innta et ydmykt, saktmodig, men på samme tid et opphøyet standpunkt og ikke tenke på slikt som ikke hjelper til å lede sinnet oppad mot himmelen. Det store spørsmålet bør være: "Hvordan kan jeg frelse min egen sjel og være et middel til å frelse andre?" Jeg så at Gud ikke godkjenner et delt hjerte i denne saken. Han ønsker hele hjertet og hele interessen. Ellers vil han ingenting ha. Den innflytelsen disse hustruer øver, veier avgjort og ufravikelig til fordel for sannheten eller også til ulempe for den. De samler med Jesus, eller de atsprer. En hustru som ikke er helliggjort, er den største forbannelsen en predikant kan ha. De Guds tjenere som har vært eller ennå er så ulykkelig stilt at de har denne lammende innflytelsen i hjemmet, bør fordoble sine bønner og sin årvåkenhet. De bør innta et fast, bestemt standpunkt og ikke la dette mørket trykke dem ned. De bør klynge seg til Gud, være faste og bestemte, de bør styre sitt eget hus vel og leve slik at Gud kan ha velbehag i dem og englene beskytte dem. Men dersom de føyer seg etter hustruer som ikke har .viet sitt liv til Gud, kommer Guds mishag til a hvile over deres hjem. Guds ark kan ikke bli i huset fordi de støtter sine hustruer og holder dem oppe i deres uriktige ferd.