Velsignelsene i den kristne tidsalder ble av de første disiplene besvart med kjærlighets- og godgjørenhetsgjerninger. Utgytelsen av Guds Ånd etter at Kristus forlot sine disipler og for opp til himmelen, førte til selvfornektelse og selvoppofrelse for å frelse andre. Da de fattige hellige i Jerusalem var i nød, skrev Paulus til de kristne hedninger om godgjørenhet og sa: "Liksom I er rike i alle måter, på tro og på tale og på kunnskap og på all iver og på kjærlighet som I har vakt hos oss, så bli nå og rike i dette kjærlighetsverk!" 2 Kor. 8, 7. Her blir godgjørenhet likestilt med tro, kjærlighet og kristelig iver. De som mener at de kan være gode kristne og på samme tid lukke sine ører og hjerter for Guds krav om gavmildhet, er innhyllet i et fryktelig bedrag. Slike er overstrømmende i sine erklæringer om stor kjærlighet til sannheten, og hva tale angår. har de en interesse i å se sannheten gjøre fremgang, men de gjør ingenting for å fremme den. Troen hos slike er død, fordi den ikke blir fullkommet ved gjerninger. Herren har aldri gjort den feil å omvende en sjel og fortsatt latt den ligge under for begjærlighetens makt.