Med store omkostninger arbeider menneskene for å sikre seg skatter her i livet. De tåler møye og holder ut i vanskeligheter og savn for å nå en eller annen verdslig fordel. Hvorfor skulle synderen være mindre villig til å holde ut, lide og ofre seg for å sikte seg en uforgjengelig skatt, et liv som løper parallelt med Guds liv, og en udødelig herlighets krans som aldri visner? De uendelige skattene i himmelen, den arven som i verdi overgår enhver beregning og er en evig vekt av herlighet - denne skatten må vi for enhver pris oppnå. Vi bør ikke klage over selvfornektelse, for livets og herlighetens Herre gikk gjennom den før oss. Vi bør ikke unndra oss lidelse og savn, for himmelens Majestet tok på seg disse til gagn for syndere. Det at vi må ofre makelighet og bekvemmelighet, bør ikke fremkalle en eneste utilfreds tanke, for verdens Gjenløser tok på seg alt dette i vår interesse. Selv om vi setter aldri så stor pris på våre selvfornektelser, savn og oppofrelser, koster de oss i enhver henseende langt mindre enn de kostet livets fyrste. Ethvert offer vi kan bringe, svinner inn til en ubetydelighet i sammenligning med det offer Kristus brakte til gagn for oss.