Et slikt testamente er ofte et synlig bevis på virkelig begjær. Gud har gjort oss alle til husholdere og har ikke i noe tilfelle gitt oss myndighet til å forsømme vår plikt eller overlate til andre å utføre den. Kravet om midler til å fremme sannhetens sak blir aldri mer inntrengende enn nå. Pengene våre vil aldri utrette mer godt enn nettopp nå. Hver dags utsettelse med å bruke dem på riktig måte vil begrense det tidsrommet da de vil kunne arbeide for å frelse sjeler. Hvis vi overlater til andre å utføre det Gud har pålagt oss, gjør vi urett mot oss selv og ham som ga oss alt det vi har. Hvordan skulle andre kunne utføre vårt godgjørenhetsarbeid på en bedre måte enn vi selv kan gjøre det? Gud vil at enhver i denne sak selv skal administrere sitt testamente mens han lever. Motgang, ulykkestilfelle eller intriger kan for alltid sette en stopper for påtenkte godgjørenhetshandlinger når den som har samlet en formue, ikke lenger er til stede og kan ta vare på den. Det er sørgelig at så mange forsømmer den anledningen de nå har til å gjøre godt, og venter til forvaltningen blir tatt fra dem med å gi Herren de midlene tilbake som han har lånt dem for at de skulle bli brukt til hans ære.