Herren innførte denne ordningen for å gjøre det klart for folket at han i alt skulle være den første. Ved dette godgjørenhetssystem skulle de huske på at deres nådige Mester var den som med rette eide deres marker, deres fåreflokker og deres kveg, at det var himmelens Gud som sendte dem solskinn og regn, slik at de kunne så og høste, og at det de eide, var skapt av ham. Alt hørte Herren til, og han hadde satt dem til å være husholdere over sitt gods. Den gavmildheten jødene viste da tabernakelet ble bygd, og da tempelet ble oppført, viser en godgjørenhetens ånd som en aldri har sett maken til blant kristne på noe senere tidspunkt. De var nettopp blitt fridd ut fra den langvarige trelldommen i Egypt og vandret omkring i ørkenen. Men de var knapt nok fridd ut fra de egyptiske hærskarer som forfulgte dem på deres hurtige reise, før Herrens ord kom til Moses og sa: "Si til Israels barn at de skal komme med en gave til meg; av hver mann som har hjertelag til det skal I ta imot gaven til meg." 2 Mos. 25, 2. Hans folk hadde ikke stort de eide, og de hadde ingen lovende utsikter til å forøke det. Men det lå en oppgave foran dem - å bygge et tabernakel for Gud. Herren hadde talt, og de måtte lyde hans stemme. De holdt ikke noe tilbake. Alle ga med villig hånd, ikke et visst beløp av sin inntekt men en stor del av sin eiendom. De helliget det med glede og av hjertet til Herren og behaget ham da de gjorde det. Var det ikke alt sammen hans? Hvis han krevde det, var det da ikke deres plikt å la eieren få sitt igjen?.