Men Gud hadde talt, og hans ord måtte lydes. Abraham var høyt oppe i årene, men det fritok ham ikke for plikten. Han grep troens stav, og med stum angst tok han sitt vakre barn i hånden og dro av sted for å lyde Guds ord. Den prektige gamle patriarken var menneskelig. Følelsene hans var som våre, og hans hengivenhet lignet vår. Han elsket gutten sin. Han var hans trøst i alderdommen, den som Herrens løfte var gitt til. .