Det er mange som finner en særlig glede i å drøfte og dvele ved virkelige eller innbilte mangler hos dem som bærer tunge ansvar i forbindelse med institusjonene innenfor Guds verk. De overser det gode som er blitt utført, og de fordelene som er oppnådd som resultat av vanskelig arbeid og urokkelig hengivenhet for saken. De fester sin oppmerksomhet ved et eller annet tilsynelatende feilgrep, et eller annet som etter at det er gjort og følgene har vist seg, etter deres mening kunne ha vært gjort på en bedre måte og med langt bedre resultater. Sannheten er imidlertid at hvis det var blitt overlatt til dem å gjøre arbeidet, ville de enten ha nektet å foreta seg noe under de foreliggende nedstemmende forhold, eller de ville ha administrert med større uforsiktighet enn det som nå er blitt gjort av dem som fulgte Guds forsyns anvisning og utførte arbeidet. Men disse ustyrlige, snakkesalige menneskene fester seg ved de mer ubehagelige sider av verket, på samme måte som mosen klynger seg til ujevnhetene i fjellet. Slike mennesker er åndelige dverger som stadig fester seg ved andres mangler og feil. Moralsk sett er de ikke i stand til å vise gode og edle handlinger, uegennyttige anstrengelser, sant heltemot og selvoppofrelse. De blir ikke edlere og mer høysinnet i sitt liv og i sine forhåpninger, mer edelmodige og kloke i sine forestillinger og planer. De utvikler ikke den nestekjærligheten som burde kjennetegne en kristens liv. De blir mer og mer degenerert for hver dag og blir mer innskrenket i sin fordom og synsmåte. Smålighet er deres element, og den atmosfæren som omgir dem, er giftig for fred og lykke.