Mens den Hellige på tronen langsomt snudde bladene i dagboken, og hans øyne et øyeblikk stanset ved den enkelte, syntes hans blikk å brenne seg inn i selve deres sjel. I samme øyeblikk kom hvert ord og hver handling i deres liv til å stå for dem så klart som om de var skrevet med ildbokstaver. De ble grepet av en skjelvende angst, og deres ansikter bleknet. Da de først sto foran tronen, vitnet deres utseende om sløv likegyldighet. Men hvor forandret deres utseende nå er blitt! Følelsen av trygghet er borte, og en ubeskrivelig redsel har trådt i stedet. Hver eneste sjel frykter for at den skal bli funnet blant dem som er for lette. Hvert øye er festet på ham som sitter på tronen, og mens hans høytidelige, ransakende blikk glir over forsamlingen, skjelver hjertene. For de føler seg selvfordømt, uten at et ord blir sagt. Med sjeleangst erklærer hver enkelt sin egen skyld og innser med fryktelig livaktighet at han, fordi han syndet, har forkastet den kostelige gaven i det evige liv.