Navnene på alle dem som bekjenner seg til sannheten, ble nevnt. Noen ble irettesatt for sin vantro, andre for å ha vært late tjenere. De hadde latt andre utføre arbeidet i Herrens vingård og bære de tyngste ansvarene, mens de på en selvisk måte tjente sine egne verdslige interesser. Hadde de utviklet de evner Gud hadde gitt dem, kunne de ha blitt pålitelige menn til å bære byrder og ha arbeidet for Mesterens interesser. Dommeren uttalte: "Alle vil bli rettferdiggjort ved sin tro og dømt etter sine gjerninger." Hvor levende deres forsømmelse nå trådte frem, og hvor vis Guds planlegging var når han ga enhver et arbeid å utføre for å fremme saken og frelse sine medmennesker. Hver enkelt skulle åpenbare en levende tro i sin familie og i sitt nabolag ved å vise vennlighet mot fattige, ha medfølelse med de trengende, ta del i misjonsarbeid og ved å støtte Guds sak med sine midler. Men Guds forbannelse hvilte over dem, slik den gjorde over Meros, for det de ikke hadde gjort. De hadde elsket det arbeid som ville bringe den største fordelen her i livet. Og overfor deres navn i himmelens dagbok, der deres gode gjerninger skulle ha stått, var det et sørgelig tomrom.