Det var da Kristus sto i ferd med å skulle ta avskjed med disiplene at han ga dem det vakre sinnbilde på sitt forhold til de troende. Han hadde fremstilt for dem det inderlige samfunnet med ham som kunne sette dem i stand til å holde det åndelige liv ved like, når han ikke lenger skulle være synlig iblant dem. For å innprente dette i deres sinn ga han dem vintreet som det slående og mest passende symbol. Jødene hadde alltid betraktet vintreet som den edleste blant alle planter, og som et symbol på alt som var kraftig, ypperlig og fruktbart. Det var som om vår Herre ville si: "Vintreet, som dere verdsetter så høyt, er et symbol. Jeg er virkeligheten. Jeg er det sanne vintre. Som et folk verdsetter dere vintreet. Som syndere burde dere verdsette meg høyere enn alle jordiske ting. Grenen kan ikke leve dersom den blir skilt fra vintreet. Heller ikke kan dere leve dersom dere ikke blir i meg. . . ."