Evigheten ligger utstrakt foran oss. Teppet vil snart gå opp. Vi som har denne høytidelige, ansvarsfulle stilling - hva gjør vi, hva tenker vi på når vi henger fast ved vår egoistiske lyst til makelighet, mens sjeler går fortapt overalt omkring oss? Er våre hjerter blitt fullstendig ufølsomme? Kan vi ikke innse eller forstå at vi har et arbeid å gjøre for å frelse andre? Brødre, tilhører dere den klasse mennesker som har øyne og ikke ser, og som har ører og ikke hører? Har Gud forgjeves gitt dere kunnskap om sin vilje, har han forgjeves sendt dere advarsel etter advarsel? Tror dere på den evige sannhets erklæringer om det som snart skal komme over jorden? Tror dere at Guds straffedommer henger over folket, og kan dere fortsatt sitte i ro og mak, dovne, likegyldige og forlystelsessyke?