Når døden krever en iblant oss, hvilke minner har vi da om den behandling vedkommende har fått? Er bildene i minners galleri behagelige å dvele ved? Er det minner om vennlige ord som ble sagt, om medfølelse som er gitt til kjenne i rette tid? Har den avdødes brødre vist fra seg den onde mistanken hos ubetenktsomme, virksomme personer? Har de forsvart hans sak? Har de trofast fulgt den inspirerende formaning: "Trøst de mismodige, hjelp de skrøpelige"? l Tess. 5, 14. "Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du.” Job 4, 3. "Styrk de slappe hender og gjør de vaklende knær sterke' Si til de urolige hjerter: Vær frimodige, frykt ikke!" Es. 35, 3. 4.