Jeg skulle ønske at hver predikant og enhver av våre arbeidere måtte kunne se denne saken slik som den er blitt fremstilt for meg. Selvopphøyelse og selvgodhet holder på å drepe det åndelige liv. Selvet blir opphøyet, og selvet blir talt om. Å, om selvet måtte dø! "Jeg dør daglig," sa apostelen Paulus. l Kor. 15,31. Når denne stolte, pralende selvgodhet, denne selvtilfredse egenrettferdighet får lov å gjennomtrenge sjelen, blir det ikke noen plass for Jesus. Han får en underordnet stilling, mens selvet svulmer opp til stor viktighet og fyller hele sjelens tempel. Dette er grunnen til at Herren kan gjøre så lite for oss. Skulle han samarbeide med våre bestrebelser, ville redskapet gi all ære til sin kløkt, visdom og dyktighet, og han ville lykkønske seg selv, akkurat som fariseeren: "Jeg faster to ganger om uken, jeg gir tiende av all min inntekt.. Luk. 18, 12. Når selvet blir skjult i Kristus, vil det ikke så ofte komme opp til overflaten. Skal vi gjøre som Guds Ånd byr oss? Skal vi dvele mer ved praktisk gudsfrykt og langt mindre ved mekaniske foranstaltninger?