Det var et tungt kors for meg å skulle fortelle de villfarne det som var blitt åpenbart for meg angående dem. Det voldte meg stor smerte, å se andre føle seg besvært eller bedrøvet. Og når jeg måtte bære fram budskapene, søkte jeg ofte å mildne dem og fremstille dem så gunstige som mulig for vedkommende, og deretter kunne jeg gå avsides for meg selv og gråte av åndelig smerte. Jeg betraktet dem som bare hadde sine egne sjeler å ha omsorg for, og jeg tenkte at dersom jeg var i deres stilling, ville jeg ikke klage. Det var vanskelig å måtte fortelle de tydelige, skarpe vitnesbyrd som Gud ga meg. Med angst la jeg merke til resultatet, og dersom de som ble vist til rette, satte seg imot irettesettelsen og etterpå motarbeidet sannheten, kom disse spørsmålene opp i mitt sinn: Fremholdt jeg budskapet nettopp slik som jeg skulle? Kunne det ikke ha vært en eller annen måte å frelse vedkommende på? Og så trengte det seg en slik smerte inn i min sjel at jeg ofte syntes at døden ville være et velkomment sendebud og graven et deilig hvilested.