Snart bød en engel meg at jeg skulle stå opp, og det synet som møtte mine øyne, kan vanskelig beskrives. Foran meg var det en flokk som hadde sitt hår og tøy revet i stykker, og deres hvite ansikter uttrykte selve bildet på fortvilelse og skrekk. De kom nær bort til meg og gned sine klær mot mine. Da jeg la merke til mine klær, så jeg at de var tilsølt med blod. Igjen falt jeg om som en død for min ledsagende engels føtter. Jeg kunne ikke finne en eneste unnskyldning, jeg lengtet bare etter å komme vekk fra dette hellige sted. Engelen reiste meg opp på mine føtter og sa: Dette er ikke din tilstand nå, men dette syn er blitt fremstilt for deg for at du skal vite hvordan du vil bli stilt dersom du unnlater å fortelle andre hva Herren har åpenbart for deg." Med denne høytidelige advarsel i sinne gikk jeg ut for å bringe folket den irettesettelse og lærdom som Gud hadde gitt meg.