Det hender undertiden at intelligente og evnerike menn som er utrustet med dannelse og kultur, ikke forstår visse steder i Skriften, mens andre som er ulærde og som syntes å ha liten forstand, og som har åndsevner som ikke er så oppøvet, kan fatte meningen og finne styrke og trøst i det som de førstnevnte erklærer å være gåtefullt eller forbigår som uvesentlig. Hva er grunnen til dette? Det er blitt forklart meg at denne sistnevnte klasse mennesker ikke stoler på sin egen forstand. De går til ham som er lysets kilde, til ham som har inspirert Skriften, og ber Gud med ydmykhet i hjertet om visdom, og de får den. Det er ennå sannhetskilder å oppdage for den som alvorlig søker. Kristus skildret sannheten som en skatt som er skjult i en aker. Den ligger ikke helt oppe på overflaten. Vi må grave etter den. Men skal det lykkes oss å finne den, så avhenger det ikke så meget av våre intellektuelle evner som av ydmykhet i vårt hjerte og av den tro som vil gripe guddommelig hjelp.