Det er blitt fremstilt for meg at mange som bekjenner seg til å ha kunnskap om den nærværende sannhet, ikke vet hva de tror. De skjønner ikke bevisene for sin tro. De tillegger ikke verket for denne tid den rette verdi. Når prøvelsens stund engang kommer, vil det blant dem som nå forkynner sannheten, være menn som når de undersøker sitt standpunkt, vil finne at det er mange ting de ikke kan gi noen tilfreds stillende grunn for. Før de ble prøvd på den måten, visste de ikke om sin store vankundighet. Og det er mange i menigheten som anser det for avgjort at de forstår det de tror. Men de kjenner ikke sin egen svakhet før det oppstår strid. Når de er skilt fra andre av samme tro og blir nødt til å stå alene og selv forklare sin lære, vil de bli forbauset over hvor forvirret deres begreper er om det de hadde antatt for sannhet. Sikkert er det at det har funnet sted en avvikelse fra den levende Gud blant oss. Man har vendt seg til mennesker og satt menneskelig visdom i stedet for den guddommelige.