”David lovet Herren i hele forsamlingens påhør, og han sa: Lovet være du: Herre, var far Israels Gud, fra evighet og til evighet! Deg, Herre, tilhører storheten og makten og æren og herligheten og majesteten, ja alt i himmelen og på jorden; ditt, Herre, er riket, og du er opphøyet over alt og har alt i din makt. Rikdom og ære kommer fra deg, og du råder over alle ting. I din hånd er styrke og makt, og i din hånd star det a gjøre hva som helst stort og sterkt. Så priser vi nå deg, var Gud, .og lover ditt herlige navn. For hvem er vel jeg, og hva er mitt folk, at vi skulle være i stand til å gi en frivillig gave som denne? Fra deg .kommer det altsammen, og av det som din hånd har gitt oss, har vi gitt deg. For vi er fremmede for ditt åsyn og gjester, som alle våre fedre; som en skygge er våre dager på jorden og uten håp. Herre vår Gud! Alle disse rikdommer som vi har samlet sammen for å bygge deg et hus for ditt hellige navn, de kommer fra din hånd, og ditt er det altsammen. Jeg vet, min Gud, at du ransaker hjerter og har behag i oppriktighet; av et oppriktig hjerte har jeg villig gitt deg alt dette, og med glede har jeg nå sett hvorledes ditt folk som står her, frivillig har gitt deg sine gaver.” 1 Krøn. 29, 10-17.