Det er mange steder i Skriften som vantro kritikere har påstått var uinspirert, men som i sin fine avpasning etter menneskers behov er Guds egne budskaper med trøst til hans tillitsfulle barn. Et vakkert eksempel på dette forekommer i beretningen om apostelen Peter. Peter satt i fengsel og ventet på å bli ført ut for å henrettes neste dag. Om natten sov han mellom to stridsmenn, bundet med to lenker, og vaktmenn utenfor døren passet på fengselet. Og se, en Herrens engel sto der, og et lys skinte i fangerommet, og han støtte Peter i siden og vekket ham opp og sa: Skynd deg og stå opp! Og lenkene falt av hans hender.” Peter, som plutselig våknet, ble forferdet over glansen som fylte fangerommet, og over den skjønnhet som hvilte over det himmelske sendebud. Han forsto ikke situasjonen, men han visste at han var fri, og i sin forvirring ville han ha forlatt fengselet ubeskyttet mot den kalde natteluften. Guds engel, som var oppmerksom på alle omstendigheter, sa med kjærlig omhu for apostelens behov: "Bind opp om deg og knytt dine sko på deg!” Peter adlød uvilkårlig. Men så henrykt var han over åpenbarelsen av den himmelske herligheten at han ikke tenkte på å ta kappen sin med seg. Da bød engelen ham: .Kast din kappe om deg, og følg meg! Han gikk da ut og fulgte ham, og han forsto ikke at det som engelen gjorde, var virkelig. Han trodde han så et syn. De gikk da gjennom den første vakt og den annen, og kom til den jernport som førte ut fra byen; den åpnet seg for dem av seg selv, og de trådte ut og gikk en gate fram, og straks skiltes engelen fra ham.” Åp. gj. 12, 6-10. Apostelen var nå alene ute på Jerusalems gater. .Da kom Peter til seg selv og sa: Nå vet jeg for visst at Herren har utsendt sin engel og fridd meg ut av Herodes' hånd og av alt det som jødefolket hadde ventet på." Åp. gi. 12, 11.