Men de kristne i den første tid begynte å se etter feil hos hverandre. Mens de festet seg ved feilgrep og lot ukjærlig kritikk få plass, mistet de Frelseren av syne og så ikke den store kjærlighet han hadde åpenbart for syndere. De ble strengere med utvortes seremonier, nøyere angående troens teori, skarpere i sin kritikk. I iveren etter å dømme andre glemte de sine egne villfarelser. De glemte den undervisningen Kristus hadde gitt om broderkjærlighet. Og det sørgeligste av alt var at de var uvitende om sitt tap. De forsto ikke at lykke og glede holdt på å forsvinne i deres liv og at de snart kom til å gå i mørke fordi de hadde lukket Guds kjærlighet ute fra sine hjerter.