Menighetens medlemmer var ett i sinn og handling. Kjærlighet til Kristus var den gylne kjede som knyttet dem sammen. De higet etter stadig å kjenne Herren mer fullkomment, mens lys og glede og fred kom til syne i deres liv. De besøkte faderløse og enker i deres trengsel og bevarte seg selv uplettet av verden. Dersom de unnlot å gjøre dette, ville det etter deres mening ha vært en selvmotsigelse i deres bekjennelse, og de ville på den måten ha fornektet sin gjenløser.