Det var et stort kors for meg å fortelle de feilende mennesker hva som ble vist meg angående dem. Det var stor sorg for meg å se andre plaget eller bedrøvet. Og når jeg ga meg til å forkynne budskapene, ville jeg ofte oppmyke dem for å gjøre dem så imøtekommende for hver enkelt av dem som jeg kunne, og så ville jeg gå alene ved meg selv og gråte i fortvilelse. Jeg så på dem som kun hadde deres egen sjel å ta seg av og tenkte at hvis jeg var i deres sted ville jeg ikke ha murret. Det var vanskelig å fortelle de tydelige gjennomtrengende vitnesbyrd, slik de ble gitt til meg av Gud. Jeg avventet bekymret resultatet og dersom personene som hadde blitt irettesatt reiste seg imot irettesettelsen og motsatte seg (74) sannheten, ville disse spørsmålene komme opp i mitt sinn: Leverte jeg budskapet riktig? Kunne det ikke ha vært noen måte å redde dem på? Og da kom det en sånn kval over min sjel, at jeg ofte følte at døden ville være en velkommen budbringer og at graven ville være et deilig hvilested.