Mens jeg på denne måten arbeidet med å tale og skrive, mottok jeg brev fra Battle Creek av en nedslående karakter. Idet jeg leste dem, følte jeg en uforklarlig nedtrykthet, nesten som en sinnets pine, som i en kortere periode synes å lamme mine vitale krefter. I tre netter sov jeg nesten ikke. Mine tanker var plaget og rådvilde. Jeg skjulte min følelser så godt jeg kunne for min mann og den sympatiske familien vi var hos. Ingen kjente mine tankers byrder eller besvær når vi var sammen med familien til morgen og aftenandagt, (577) og jeg forsøkte å legge min byrde på den Store Byrdebærer. Men mine bønner kom fra et hjerte vridd i angst og mine bønner var sønderbrutte og usammenhengende på grunn av den dype sorg. Blodet fór opp i min hjerne og fikk meg ofte til å vakle og nesten falle. Jeg hadde ofte neseblod, særlig når jeg prøvde å skrive. Jeg var tvunget til å legge min skrivning til side, men jeg kunne ikke kaste bekymringene og ansvaret som vilte på meg fra meg, da jeg innså at jeg hadde vitnesbyrd til andre som jeg ikke kunne gi dem.