Tynget av grenseløs sorg ble jeg hjemme, (581) og vegret meg for å gå noen steder i menigheten av frykt for å bli såret. Til sist følte jeg, da ingen gjorde noen anstrengelse for å lindre mine følelser, at det var min plikt å kalle inn et antal erfarne brødre og søstre og imøtekomme de rykter som var i omløp om oss. Nedttynget og deprimert, så meget at jeg hadde angst, møtte jeg angrepene mot meg og jeg gav en fremstilling av mine reiser østover for et år siden og de smertelige omstendigheder som fulgte med den reisen.