Jeg oppfordret de tilstedeværende til å bedømme om min forbindelse til verket og Guds sak ville få meg til å tale lettsindig om menigheten i Battle Creek, som jeg ikke hadde den minste følelse av fremmedart for. Var min interesse for Guds sak og verk ikke like stor som det var mulig for dem å være. Hele min erfaring og hele mitt liv var innvevd i det. Jeg har ingen interesser som er adskilt fra arbeidet. Jeg har satt alt til for saken og har ikke ansett noe offer å være for stort for meg å gi for å fremme saken. Jeg har ikke tillatt meg å la hengivenhet til mine barn holde meg tilbake fra å utføre min plikt som Gud krevde for sin sak. Moderlig kjærlighet banket like sterkt i mitt hjerte som hos enhver annen mor som levde, likevel har jeg vært adskilt fra mine diende barn og latt andre ta moderrollen for dem. Jeg har gitt umiskjennelige beviser for min interesse i og innvielse for Guds sak. Jeg har ved mine gjerninger vist hvor dyrebar den er for meg. Kunne noen gjøre et sterkere bevis enn jeg selv? Var de nidkjære for sannhetens sak? Jeg var mest. Var de helliget til den? Jeg kunne vise større helligelse enn noen levende som var involvert i arbeidet. Hadde de lidt for sannhetens skyld hadde jeg lidt mest. Jeg hadde ikke regnet mitt liv for å være så kjært. Jeg unngikk ikke bebreidelse, lidelse eller prøvelser. Når venner og slektninger ga opp håpet for mit liv fordi jeg var betynget med sykdommer, ble jeg båret i min manns armer til båten eller vognen. En gang etter vi hadde vært ute på reise og det var midnatt, befant vi oss i Boston by uten midler. Ved (582) to eller tre anledninger gikk vi vi tro elleve kilometer. Vi reiste så langt som min styrke kunne holde ut og deretter knelte vi på stedet og bad om styrke til å fortsette. Styrke fikk vi og vi kunne arbeide iherdig for sjelenes gode. Vi lot ingen hindringer avskrekke oss fra å utføre plikten eller adskille oss fra arbeidet.