Ved dette møtet bekjente min mann ydmykt at han hadde tatt feil i flere av den slags ting, som han aldri skulle ha gjort og aldri ville ha gjort hvis det ikke var for frygt for hans brødre og ønsket om å gjøre rett og være forent med menigheten. Dette fikk de som hadde skadet ham til åpenlyst å forakte ham. Vi var ydmyket like til støvet og ubeskrivelig bedrøvet. Med denne tingenes tilstand begynte vi å følge opp en avtale i Monterey. På reisen led jeg de sterkeste kvaler i min ånd. Jeg prøvde å forklare for meg selv hva grunnen var til at våre brødre ikke forstod vårt arbeide. Jeghadde følt meg helt sikker på at når vi skulle møte dem ville de vite hvilken ånd vi var av, og at Guds Ånd i dem ville tilsvare det samme i oss, nemlig Hans ydmyke tjenere, og tanker og følelser ville stemme over ens. I stedet for ble vi voktet med mistro og mistenksomhet, hvilket forårsaket de største forviklinger jeg noen sinne hadde opplevd. Mens jeg gikk og tenkte slik, fikk jeg en del av et syn i Rochester, den 25.december 1865 som et lyn som opplyste mitt sinn og jeg fortalte det straks til min mann: