Etter at vi hadde vendt tilbake fra Monterey, følte jeg det var min plikt å kalle sammen til et annet møte, da mine brødre ikke gjorde seg noen anstrengelse for å lindre mine følelser. Jeg besluttet meg for å gå frem i Guds styrke og igjen gi uttrykk for mine følelser og befri meg selv fra de mistanker og rykter som var i omløp til vår skade. Jeg bar frem mitt vitnesbyrd og fortalte om ting som var blitt vist meg i den foregående beretning og advarte dem mot den fare de var i og irettesatte dem for deres feilaktige handlemåde. Jeg gjorde oppmerksom på at jeg var blitt satt i den mest ubehagelige situasjon. Når familier og enkeltpersoner ble bragt frem for meg i et syn, var det ofte tilfellet at det som ble vist meg med hensyn til dem var av fortrolig art og skjulte synder skulle irettesettes. Jeg har arbeidet med noen i månedsvis angående feilgrep som andre ikke visste om. Når brødrene ser disse personer være lei seg for det, (585) og hører dem gi uttrykke tvil om Gud har akseptert dem og fortvivlelse, har de kastet kritikk over meg som om jeg skulle bebreides for at de var i prøvelser. De som kritiserer meg på den måten er fullstendig uvitende om hva de taler om. Jeg protesterer mot personer som sitter som inkvisitører over min handlemåte. Det er blitt mitt ubehagelige arbeide å irettesette skjulte synder. Skulle jeg for å motvirke mistanker og sjalusi forklare min fremgangsmåte fuldt ut og offentliggjøre det som skulle være skjult, ville jeg synde imot Gud og forurette de personene det gjelder. Jeg må holde de skjulte feilgrep og skjulte irettesettelser for meg selv, låst til mitt eget bryst. La andre dømme etter hva de kan, men jeg vil aldri forråde den tillit som er gitt meg av den feilende og angrende og avsløre det for andre, som kun burde bringes for den, som er skyldig. Jeg fortalte de forsamlede at de måtte fjerne deres hender fra meg og la meg handle fritt i frygt for Gud. Jeg forlot møtet, lettet for en stor byrde.