Vi erfarte at denne menighet var i en dårlig tilstand. Hos en stor del av medlemmene hadde uenigheten og utilfredsheten (571) mot hverandre slått dype røttter og en verdslig ånd hadde tatt besittelse hos dem. Og til tross for deres dårlige tilstand nøt de så sjeldent våre forkynneres arbeide at de sultet etter åndelig føde. Her begynte vårt første virkningsfulle arbeide siden min manns sykdom. Her begynte han å arbeide som i de første år til tross for at han var veldig svak. Han ville tale i tretti eller førti minutter om formiddagen både om sabbaten og den første dag og jeg utfylte resten av tiden og talte så en og en halv time om ettermiddagen hver dag. Vi ble lyttet til med den største oppmerksomhet. Jeg så at min mann ble sterkere, klarere og hans emner hadde mere sammenheng. Og ved en anledning talte han en time med klarhet og kraft, med arbeidets byrde på seg som han pleide å tale, min taknemlighet var ut over hva jeg kan uttrykke. Jeg reiste meg i forsamlingen og i omtrent en halv time prøvde i gråt å uttrykke den. Forsamlingen var dypt rørt. Jeg følte meg sikker på at dette var begynnelsen på en bedre tid for oss.