Da min manns mot og håp begynte å vakle kunne vi ikke være til noe gagn på dette sted og kunne ikke selv bli gagnet med flere erfaringer derfra. Det var Guds vilje at min mann ikke skulle bli der og berøves sin styrke, men at han i sin svake tilstand skulle være blandt sine brødre som kunne hjelpe han med å bære hans byrder. Mens vi i vårt besvær var adskilt fra Guds folk, hadde vi likevel anledning til å reflektere tilbake og se tilbake på vårt tidligere liv og se våre feil og feilaktige handlinger og ydmyke oss selv for Gud og komme fram for hans åsyn med bekjennelse, ydmykhet og hyppig alvorlig bønn. Når vi var i aktivt arbeid, bar andres byrder og var presset av mange bekymringer var det umulig for oss å få tid til stoppe opp og se omhyggelig tilbage på fortiden og lære de lekser som Gud så at det var nødvendig for oss å lære. Jeg ble vist at Gud ikke kunne forherlige sitt navn ved å svare på sitt folks bønner og oppreise min manns helse som svar på deres bønner, mens vi var i ___. Det ville være som å forene hans krefter med mørkets krefter. Hadde han utøvd sin kraft ved å helbrede min mann ville legene på dette sted ha tatt den ære som skulle gis til Gud.