Jeg ble vist at hans største feil tidligere var en utilgivende ånd mot brødre som har skadet hans innflytelse i Guds sak og pådratt ham ekstreme lidelser ved deres feilaktige handlemåte. Han var ikke så medlidende og medfølelende som vår himmelske Far var mot hans feilende, syndige og angrende barn. Når de som hadde forårsaket ham den største lidelse inmrømmet hjertelig og fullt ut deres feil, kunne han tilgi dem og ha fellesskap med dem som brødre. Men selv om feilgrepet var tilgitt i Guds øyne, dvelte han noen ganger ved dette såret og, under henvisning til det tidligere, led han under det som om det hadde oppstått betendelse i såret og det gjorde ham ulykkelig. Det at han i (614) sin tidligere handlemåte hadde lidt så mye, hvilket etter hans mening kunne vare unngått, fikk ham til å få en knurrende ånd mot sine brødre og mot Herren. På den måten levde han i fortiden og så tilbake på prøvelser som skulle være gått i glemmeboken og i stedet forbitret hans liv med nytteløse erindringer. Han har ikke alltid erkjent den medynk og kjærlighet som skulle utøves mot de som var blitt så ulykkelige så de kunne falle under Satans fristelser. De var de egentlige tapere og lidende, ikke ham, så lenge han var standhaftig og hadde Kristi Ånd i besittelse. Da disse sjeler begynte å se deres feil hadde de en hard kamp for å finne deres vei til lyset ved ydmyke bekjennelser. De havde Satan, som de kunne være tilfredse med og deres egen stolte hovmodighet til å overvinde og de behøvede hjelp fra dem, som var i lyset, til å bringe dem fra deres blinde, motløse tilstand, hvor de kunne begynne å håbe og få styrke til å knuse Satan under deres fødder.