Noen få uker etter dette, på vår vei til Boston gikk tok vi dampbåten i Portland. En voldsom storm brøt ut og vi var (81) i stor fare. Båten rullet fryktelig og bølgene kastet seg inn i kabinen. Mange bekjente deres synder og ropte til Gud om nåde. Noen ropte på jomfru Maria om å bevare dem, mens andre avla alvorlige løfter til Gud om at dersom de nådde land, ville de vie deres liv til hans tjeneste. Det var et drama med skrekk og forvirring. Idet båten gynget, vendte en dame seg til meg og sa: «Er ikke du redd? Jeg formoder det er en kjensgjerning at vi aldri vil komme til land.» Jeg fortalte henne at jeg hadde gjort Kristus til min tilflukt og hvis mitt arbeide er utført, kunne jeg like gjerne ligge på bunnen av havet som andre steder; men hvis mitt arbeide ikke var fullført, kunne alle havets vannmengder ikke drukne meg. Min tillit var hos Gud. Han ville bringe oss sikkert til land hvis det var til hans ære.