Vi var invitert til å møtes med brødrene i staten New York den etterfølgende sommer. De troende var fattige og kunne ikke love å gjøre så meget for å dekke våre utgifter. Vi hadde ingen midler til å reise for. Min manns helse var dårlig, men det åpnet seg en anledning for ham til å arbeide på et jorde med å slå gress og samle høy, og han besluttet å gjøre en innsats. Det så da ut til at vi måtte leve ved tro. Da vi stod opp om morgenen, bøyde vi oss ved sengekanten og ba Gud om å gi oss styrke til å arbeide gjennom dagen. Vi ville ikke være tilfredse med mindre vi hadde forsikringen om at Herren hørte oss be. Min mann gikk da ut for å svinge ljåen, ikke i sin egen styrke, men i Herrens styrke. Om kvelden da han kom hjem, ba han igjen til Gud om styrke til å tjene midler til å spre hans sannhet. Vi ble ofte meget velsignet. I et brev til bror Howland, juli 1848, skrev min mann: «Gud gir meg styrke til å arbeide hardt alle dager. Pris hans navn! Jeg håper å tjene noen få dollar til bruk i hans sak. Vi har litt av hardt arbeide, fattigdom, smerte, sult, kulde og varme, mens vi bestreber oss på å gjøre våre brødre og søstre godt og vi er selv rede til å lide mer, hvis Gud krever det. Jeg gleder meg i dag over, at makelighet, velvære og velbefinnende i dette liv er et offer på min tros og mitt håps alter. Hvis vår lykke består i å gjøre andre lykkelige, er vi i virkeligheten lykkelige. Den sanne disippel vil ikke leve for å tilfredsstille selvet, men leve for Kristus og til beste for hans (86) små. Han skal ofre sin makelighet, sitt velvære, sitt velbefinnende, sin bekvemmelighet, sin vilje og sine egne selviske ønsker for Kristi sak, ellers vil han aldri regjere med ham på hans trone.»