På vår vei fra Enosburgh, stanset vi opp for natten hos bror William Whites familie. Bror C.A.White, hans sønn, satte oss inn i sin Patentforening Washer og Wringer, og ønsket råd. Da jeg hadde skrevet imot at vårt folk skal engasjere seg i patentrettigheder, ønskede han å vite hvordan jeg så på hans patent. Jeg fortalte ham fritt ut hva jeg ikke mente med hva jeg havde skrevet og også hva jeg mente. Jeg mente ikke at det var galt å ha med noe som helst med patentrettigheter å gjøre, for det er nesten umulig ettersom mange ting som vi har med å gjøre til daglig er patentert. Jeg ønsket heller ikke å si at det var galt å patentere, fremstille og selge noen ting som var verdig til å bli patentert. Det jeg mente skulle bli forstått var atdet var galt at vårt folk skulle la seg pålegge, narre og bli snytt av mennesker som går rundt i landet og selger rettigheten til den og den og den innretning eller artikkel. Mange av disse er uten verdi, da de ikke er noen egentlig forbedring. Og de som skal selge dem er med få unntak bedragere.