Meget tidlig bør barna læres opp til å gjøre nytte, til å hjelpe seg selv og til å hjelpe andre. Mange døtre i vår tid kan uten samvittighedsnag se deres mødre slite, lahe mat, vaske eller stryke, mens de sitter i dagligstuen og leser historier, strikker, hekler eller broderer. Deres hjerter er ufølsomme som stein. Men hvor har dette onde sin opprinnelse? Hvem er det, som vanligvis bærer den største skyld i denne saken? De stakkars, bedradde foreldrene. De er blinde for deres barns fremtidige beste og i deres misforståtte hengivenhet lar de dem sitte ledige, eller lar dem gjøre noe som er av liten betydning og ikke krever noen anstrengelse i sinn eller muskler og så unnskylder de deres makelige døtre, fordi de er sveklinger. Hvorfor er de blitt svekklinger? I mange tilfeller skyldes det forældrenes feilaktige handlemåte. En passende mengde legemlig arbeid i huset ville forbedre tilstanden både i sinn og legeme. Men barna berøves denne på grunn av falske forestillinger, inntil de blir uvillige til å arbeide; det er ubehagelig og svarer ikke til deres begreper om fornemhet. Det blir ansett for upassende og til og med for grovt for en dame å vaske opp, stryke eller stå ved vaskebaljen. Dette er den moderne opplæring barnene får i denne ulykksalige tidsalder.