Brødre og søstre samlet seg for å gjøre mitt tilfelle til et primært bønneemne. Mitt ønske ble oppfylt; jeg fikk Guds velsignelse og hadde den forsikring at han elsket meg. Men smerten fortsatte, og jeg ble svakere for hver time. Igjen samlet brødre og søstre for å overbringe min sak til Herren. Jeg var så svak at jeg ikke kunne be høyt. Min opptreden syntes å svekke troen hos dem som var omkring meg. Da ble Guds løfter fremstilt for meg som jeg aldri hadde sett dem før. Det så ut for meg at Satan strebet etter å rive meg fra min mann og barn og legge meg i graven, og disse spørsmål ble stillet i mitt sinn: Kan du bare tro løftet fra Gud? Kan du gå ut i tro og la fasade være hva det er? Tro blomstret opp. Jeg hvisket til min mann: «Jeg tror at jeg vil komme meg.» Han svarte: «Jeg ønsker at jeg kunne tro det». Jeg trakk meg tilbake den kvelden uten lettelse. Allikevel stolte jeg med fast tillit på Guds løfter. Jeg kunne ikke sove, men fortsatte min stille bønn. Like før daggry falt jeg i søvn.