Toget hadde reist omkring fem kilometer fra Jackson da dets bevegelser ble meget voldsomme, kastet seg bakover og fremover før det til slutt stoppet. Jeg åpnede vinduet og så en av vognene lå oppreist på enden. Jeg hørte en forpinte stønn og det var stor forvirring. Lokomotivet var kastet av sporet; men vår vogn var på sporet og var adskilt cirka tretti meter fra vognene foran. Bagasjevognen var ikke så mye skadet, og vår store koffert med bøker var uskadd. Annen-klasse vognen var knust, delene var sammen med passasjerene kastet til begge sider av sporet. Den vogna vi prøvde å få en plass i var meget ødelagt og den ene enden stod oppå en ruindynge. Koblingen gikk ikke i stykker, men den vogna vi var i var ikke festet til den foran, som om en engel hadde adskilt dem. Fire ble drept eller livsfarlig skadd og mange hadde fått store skader. Vi kunne kun føle at Herren hadde sendt en engel for å beskytte våre liv. Vi reiste tilbake til Jackson og den neste dag tok vi toget mot Wisconsin. Vårt besøk i denne staten var velsignet av Gud. Sjeler ble omvendt som et resultat av våre anstrengelser. Herren styrket meg til å holde ut denne strabasiøse ferden.