Den etterfølgende mandag hadde han en kraftig forkjølelse og den neste dag var jeg også angrepet. Sammen reiste vi til sanatoriet for kur. Om fredagen ble mine sykdomstegn mindre. Doktoren fortalte meg da at min mann hadde trang til å sove og at faren var overhengende. Jeg gikk straks til hans værelse og så snart jeg så hans ansiktsuttrykk visste jeg at han ved å dø. Jeg prøvde å vekke ham. Han forstod alt hva jeg sa til ham, reagerte på alle spørsmål som kunne besvares med ja eller nei, men syntes ute av stand til å si noe mer. Da jeg fortalte ham at jeg trodde han ved å dø, viste han ingen overraskelse. Jeg spurte om Jesus var dyrebar for ham. Han sa: Ja, å, ja. Har du intet ønske om å leve? spurte jeg. Han svarte: Nei.