Rystelsen av min manns død - så plutselig, så uventet - falt på meg med knugende vekt. I min svake tilstand hadde jeg samlet styrke til å bli ved hans sengekant til det siste, men da jeg så hans øyne lukket i døden, fikk den avkreftede natur fritt løp og jeg var fullstendig utmattet. Noen ganger syntes jeg å balansere mellom liv og død. Livsflammen brente så svakt at et åndepust kunne slukke den. Om natten ville min puls bli svakere og min ånde tyngre og tyngre til den syntes å opphøre. Kun ved Guds velsignelse og den uopphørlige pleie og årvågenhet av lege og medhjelperne holdt mitt liv oppe.