Min fysiske styrke har blitt slått ut av dette slaget, likevel holdt kraften av guddommelig nåde meg oppe i mitt store savn. Da jeg så min mann ånde ut, følte jeg at Jesus var mer dyrebar for meg enn Han noensinne hadde vært før på noe tidligere tidspunkt av mitt liv. Da jeg stod ved min førstefødte og han lukket sine øyne i døden, kunne jeg si: «Herren gav og Herren tok, Herren være lovet!» Og jeg følte da at jeg hadde en trøster i Jesus. (111) Og da min sistefødte ble revet vekk fra mine armer og jeg ikke lenger kunne se hans lille hode på puten ved min side, da kunne jeg si: «Herren gav og Herren tog, Herren være lovet!» Og når han som jeg har vist så stor hengivenhet til, ham jeg har arbeidet sammen med i trettiseks år var tatt vekk, kunne jeg legge mine hender på hans øyne og si: Jeg betror mine skatt til Deg, inntil oppstandelsesmorgenen.