Til tider følte jeg at jeg ikke kunne la min mann dø. Men disse ord lot til å være innprentet i mitt sinn. «Vær stille og kjenn at jeg er Gud.» Jeg merket mitt tap sterkt, men torde ikke å overgi meg selv til nytteløs sorg. Det ville ikke bringe den døde tilbake. Og jeg er ikke så selvisk at jeg ønsker, hvis jeg kunne, å bringe ham fra hans fredfylte søvn, til at han igjen skulle i livskamp. Som en prøvet kriger, hadde han lagt seg ned for å sove. Jeg vil se med velvilje på hans hvilested. Den beste måte som jeg og mine barn kan ære minnet om ham, som er falt, er å ta opp arbeidet hvor han forlot det og i Jesu styrke føre det fram til fullendelse. Vi vil være takknemlige for de nyttige år som vi har hatt med ham; og for hans skyld og for Kristi skyld, vil vi lære en lekse av hans død som vi aldri skal glemme. Vi vil la dette smertelige tap gjøre oss mer vennlige og milde, mer tålmodige, utholdende og betenksomme mot de levende.